I de fleste klasser er det noen barn som alltid prater masse, tar kontrollen og er uredde, mens andre holder seg i bakgrunnen, kvier seg for å ta initiativ og synes det er skummelt eller vanskelig å ta ordet. 

Men hvorfor er noen barn sjenerte mens andre er utadvendte? Og hvor mye skyldes arv og miljø?

Lest denne? Advarer mot å ha lave forventninger til egne barn

Derfor er barnet sjenert 

Psykolog Christopher deLange forteller at man raskt kommer inn i en «født sånn eller blitt sånn»-diskusjon når man skal forklare grunnen til sjenerthet.

– Mye atferd er lært, og det kan nok ofte være en sammenheng mellom familier der det er mye prating, og at man selv også blir mer pratsom - rett og slett fordi man må bruke stemmen litt mer for å bli hørt og lagt merke til. Men det er ikke nødvendigvis slik, sier han til Familieliv.

Psykologen forteller at positive eller negative sosiale erfaringer også kan påvirke dette. 

Få også med deg: Når barn stjeler

– Mange forbinder det å være sjenert med å være litt usikker eller utrygg. Stemmer det? 

– Noen ganger kan dette stemme, og dette er nok noe alle kan kjenne seg igjen i. Spesielt i nye sosiale settinger er det helt naturlig å føle seg mer usikker og sjenert. Samtidig er det ikke nødvendigvis slik at den personen som er mest stille er mest usikker. Den som prater mest er heller ikke nødvendigvis den mest trygge og selvsikre. Til tider kan det være stikk motsatt. Vi takler usikkerhet på forskjellige måter, sier de Lange. 

Se også: Vennskap etableres tidlig: Disse barna får lett venner 

Slik kan du hjelpe barnet 

Psykologen driver en egen praksis hvor han jobber mye med frykt og fobier. Han forteller at frykten for å stå foran folk og holde en tale eller presentasjon er blant de mest vanlige redslene, både hos barn og voksne. 

Ifølge deLange er det små grep man med forelder kan gjøre for å trygge barnet og jobbe med selvsikkerheten. 

– Hvis barnet er med på å øve litt ekstra med foreldrene kan det være til stor hjelp. Det verste er ofte å stå foran klassen – og glemme hva man skal si. Det å øve litt på kroppsspråket kan også være lurt. Hvis vi står på en mer avslappet, selvsikker måte kan hjernen bli «lurt» til å tro at man ikke er så nervøs. Fokuser på pusten, og på å slippe skuldrene litt ned. 

Mor og stemor forteller: Slik er grensesettingen i den moderne familien

Øv på det du skal si

Hvor plagsomt sjenertheten er for barnet varierer, og det trenger ikke nødvendigvis være noe i veien med å være litt sjenert, skal vi tro deLange. 

– Det er viktig å huske at det er normalt og helt greit at noen er mer innadvendte, mens andre er mer utadvendte. Generelt pleier man å si at en utfordring er et problem når man opplever at det hemmer hverdagen.

 Skulle sistnevnte være tilfelle er psykologens råd følgende:

– Det å fortelle seg selv eller barnet at det ikke er så farlig kan være trøstende. Når man snakker foran klassen er det tross alt mange som ikke følger med – de er kanskje altfor opptatt med å grue seg til sine egne presentasjoner. Samtidig er det er klart at bare det å øve i seg selv kan være betryggende. Vi er mindre nervøse før en presentasjon hvis vi er godt forberedt.

Få med deg: Ti gode råd for å få kresne barn til å smake på alt